Arsenals første norske spiller ble spesielt overrasket over én ting da han ankom klubben

George Graham. Foto: Rob Mieremet / Anefo
17. februar 2021 - 19:32

ArsenalEksklusivtPremier League

EKSKLUSIVT:

Pål Lydersen (55) dro til Arsenal fra IK Start i 1991. I et intervju med Britiskfotball forteller han om sin tid som proff i England.

Lydersen var allerede fylt 26 år da han signerte for den engelske storklubben. Han hadde også spilt godt over 100 kamper i den norske ligaen for Start, som på denne tiden var et spillende lag med flere tekniske individer.

En ny hverdag i London

I London ble det derimot andre boller. George Graham var manager, og med spillere som Tony Adams, Lee Dixon og Nigel Winterburn lå det meste til rette for en mer direkte spillestil.

– Start og Arsenal var to veldig forskjellige lag. Jeg kom jo fra en litt mer spillende stil hjemme i Norge. I de første kampene mine for Arsenal spilte jeg defensiv midtbane i et lag som først og fremst var veldig godt organisert, forteller Lydersen.

Etter hvert fikk Lydersen en rolle i forsvaret også hos London-klubben, slik han ønsket.

– Vi var nok litt mer teknisk og opptatt av å ha ballen i laget i Start. I Arsenal var det rett inn i et lag med George Graham som trener. Han var veldig bestemt, og mange ville nok kalt han litt gammeldags, sier Lydersen.

Arsenal hadde stor suksess med Graham i sjefsstolen. De vant den engelske ligaen både i 1989 og i 1991, sesongen før Lydersen ble hentet til klubben. Kristiansanderen beskriver Graham som en bra trener og person.

– Han var egentlig veldig hyggelig. Alle de som har spilt med eller under han visste at han alltid var til stede og oppførte seg veldig profesjonelt. Men det var liksom ingen som ble godt kjent med han. Han var ganske erkebritisk, og diskuterte aldri noe særlig med noen, ler Lydersen.

– Det var spennende

Nordmannen spilte syv kamper i ligaen for Arsenal i løpet av sin første sesong. Livet i Norge ble byttet ut med fotball på toppnivå i et lag med flere kjente spillere.

– Det var interesse for meg fra flere hold da jeg spilte for Start, blant annet fra Arsenal og Everton. Også ble det slik at Start først ble enig med Arsenal om en avtale. Det var veldig spennende å komme dit, men jeg hadde ikke tenkt så mye på det før det faktisk skjedde.

– Det var også litt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Først og fremst kom jeg inn i et kjempesvært system, hvor alt sammen lå til rette for meg. Det var også en litt mer konkurransepreget kultur innad i laget. Også var det mye med treningen som var ganske annerledes fra det jeg var vant til, forteller Lydersen.

Kampen om en plass i lagets forsvarsrekke var også beinhard. Flere av spillerne hadde nettopp bidratt til å ta laget helt til topps i England.

– De hadde vel fem eller seks andre veldig gode forsvarsspillere. Martin Keown, Andy Linighan, og Lee Dixon blant andre. Jeg skulle jo selvfølgelig likt å spille litt mer enn det jeg fikk, men jeg fikk absolutt mye ut av å være der. Engelskmenn er generelt veldig hyggelige og flinke til å ta imot nye folk. Det finnes andre steder der nykommere bare blir sett på som spillere som kommer for å ta andres plass i laget, sier Lydersen.

Kunne endt opp i Leeds

Hans debut for Arsenal kom i en ligakamp mot Wimbledon. De vant 3-1, etter scoringer fra Ray Parlour, Ian Wright og Kevin Campbell.

Lydersen husker derimot best kampene på Highbury. I 1992 var han med i startelleveren da de banket Liverpool 4-0 på lagets gamle hjemmebane. Stemningen var elektrisk.

– Det var en utrolig intim arena å spille på. Og det ble temmelig vilt med disse ståtribunene, som ikke finnes lenger nå. Arsenal-supporterne er jo også veldig hardcore, slik som alle andre i England, sier han.

Etter oppholdet i London endte han opp med å dra tilbake til Start, selv om mulighetene for å fortsette på balløya fantes.

– Etter hvert som jeg fikk spille litt flere kamper på rad, gjorde jeg jo sakene mine bedre og bedre. Men den faste plassen på laget var liksom ikke min uansett. Etter en stund hadde jeg en henvendelse fra Leeds United, som også var veldig god på denne tiden. Men folka i Arsenal ville ikke la meg gå dit. Det hadde selvfølgelig vært gøy, men jeg hadde forståelse for at de ikke ville la meg dra dit, forteller Lydersen.

Mangelen på regelmessig spilletid i Arsenal ble også avgjørende da landslagssjef Egil «Drillo» Olsen skulle ta ut Norges tropp til VM i 1994.

– Det var helt på kanten, men jeg ble ikke med. Jeg kom litt for seint tilbake fra en skade, og mistet nok plassen på landslaget fordi jeg ikke spilte nok i Arsenal, sier Lydersen.

– Norske spillere var godt likt

Gjennom 1990-årene ble norske spiller i den engelske toppdivisjonen et ganske vanlig syn. I tillegg til Lydersen var Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen, Kåre Ingebrigtsen og Erland Johnsen blant de som fikk prøve seg med de aller beste. Lydersen mener nordmenn var langt foran engelskmenn når det gjaldt profesjonalitet.

– Det var jo akkurat rundt denne tiden at sporten på mange måter ble mer og mer profesjonalisert. Men med tanke på hvordan mange av de engelske spillerne levde, var nok vi mye lenger fremme. Spesielt med tanke på alkohol og kosthold var norske spillere flinkere. Dette syntes jeg var overraskende, og jeg tror også mange av oss ble godt likt i England på grunn av dette, sier han.

Det skulle ta hele 28 år før en ny nordmann ble Arsenal-spiller. Les hva Pål Lydersen hadde å si om Ødegaard-overgangen her:

Pål er eneste nordmann med kamper for Arsenal: – Ødegaard ville ikke passet helt inn på den tiden

Flere eksklusive saker:

Historien om nordmannens Rangers-opphold: Fisket etter fugler med «Gazza»

Skulle signere for storklubb i Premier League. Snudde bilen og havnet i annen liga

Ble grisetaklet av Gattuso på trening: – Det var starten på nedturen